Et innlegg om kropp og selvbilde

Noen av dere har vært med meg lenge, noen av dere er "nye" her, og kjenner meg kanskje ikke like godt. Allikevel håper jeg dette innlegget vil være både oppklarende og fint og lese for dere. Jeg vet ikke om det kommer til å være til hjelp, men vi gjør det alikevel, gjør vi ikke? Jo det gjør vi

Åkei! Da kjører vi på.

Jeg har slitt lenge med selvbilde. Jeg har alltid vært hard mot meg selv og fryktelig slem. Jeg er min egen verste kritiker, det er vi alle. Jeg har vært syk i et par år med spiseforstyrrelser, og har dratt meg selv og kroppen min igjennom et villt helvete. For ca et år siden begynte jeg å komme meg, og jeg er nå frisk, men selv om jeg klarte å spise og forholde meg til mat, slet jeg fortsatt med vrangforestillinger i forhold til min egen kropp, og et dypt hat. Syk eller ikke, aldri god nok.

Når det er sagt, så er jeg en ganske praktisk anlagt person. Jeg lærer fort, tenker logisk, og jeg har aldri hatt behov for en "wake up call" eller en spesiell opplevelse for å forstå hva jeg trengte å gjøre for å ha det bra med meg selv. Jeg har alltid visst hva jeg trengte og jeg har alltid hatt resursene, men jeg har ikke alltid guts. Det er vanskelig å gå bort ifra noe som har vært hverdagen din lenge, for du vet ikke hva som kommer etterpå. Men jeg måtte til slutt ta spranget. Sånn var det da jeg bestemte meg for å komme meg fra spiseforstyrrelsen, og sånn var det da jeg nylig bestemte meg for å slutte å hate min egen kropp.

For meg var det enkelt. For det er ikke slik at jeg alltid har hatet kroppen min, vi har jo alle gode og dårlige dager i forhold til utseende og selvtillitt. Det jeg har gjort, er å fokusere og liste opp hva som gjør en god dag god og en dårlig dag dårlig. Hvilke folk trekker ut det negative i deg? Hvilke folk får deg til å føle deg bra? Hvilke aktiviteter hjelper, hvilke hjelper ikke? Åkei, nå er jeg kjempesinna på kroppen min, hvorfor og hvordan gikk det til?
Jeg gikk rett og slett inn i meg selv på en praktisk og grei måte, og på denne måten har jeg lært å kjenne meg selv bedre. Og dette er vel det eneste rådet jeg kan gi dere, vær bevisst. Dyrk det som gjør deg godt, bli kvitt resten.

Dette var mitt første steg, resten var det å akseptere. Jeg tvang meg selv til å ta en lang titt i speilet (bokstavlig talt) og spurte meg selv; Er dette virkelig så ille? Ok, så er lårene mine ganske store. Og magen min er ikke flat. Jeg har litt grevinneheng, og til og med en dobbelthake. Jeg har en stor rumpe, jeg er bleik, jeg har arr. Men er det så ille?

Jeg vet at mange som jobber med det å akseptere seg selv jobber med dette er "fint-dette er ikke, så vi glemmer det"-metoden, hvor de setter fokus på det de liker og ignorerer/kler ned det de er ufornøyd med. Dette er flott, if it floats your boat, men for min del vil jeg ikke glemme eller gjemme vekk. Jeg vil akseptere hele meg. Jeg ville snu det;

Ok, så jeg har store lår. Men det er jo litt fint da? Det er frodig, og litt sexy. Og jeg har sterke ben, det er bra. Og magen min er ikke flat. Kanskje det er like greit? Jeg synes jo mage er søtt på andre, så hvorfor ikke på meg? Og grevinneheng? Jaja, de er jo egentlig en grei størrelse. Hvem bryr seg om at de henger litt? Store rumper er jo egentlig veldig flott, og det at jeg har blek hud? Jeg kan jo faktisk ikke noe for det. Jeg kan ikke noe for det

(jeg har postet dette bildet før, og det er tatt av min venninne Terese. Hun intervjuet meg for et skoleprosjekt om spiseforstyrrelsen min og tok også noen bilder av meg. Det å snakke om det og være så åpen med de gode personene rundt meg, har hjulpet masse. Dette er også et av de bildene jeg ville vært livredd for å legge ut før, men nå er det helt greit.)

Noe annet jeg har jobbet med, er å bevisstgjøre for meg selv at kroppen min og personen jeg er, er to helt adskilte ting. Jeg er ikke strekkmerkene mine, jeg er ikke magen min, jeg er ikke kroppen min. Og om noen noen gang dropper meg på grunn av hvordan jeg ser ut, så er det de som taper på det. Og de taper mye.

OPPSUMMERINGSTID!

Noen ting som er viktig for meg å huske på:
Jeg lever bare én gang, og jeg ble født inn i denne kroppen. Jeg vil gjøre det beste ut av det. Jeg er takknemlig for at jeg er her, og jeg vil ikke kaste bort tiden min på å hate utseendet mitt.

Noen tips:

Dyrk det som gjør deg lykkelig, om så det bare er for et par sekunder. Oppsøk oppmuntrende internettsider (det er f.eks. mange flotte tumblr-blogger dedikert til det å elske seg selv og selvbilde). Ikke vær redd for å se i speilet. Ikke la utseendet ditt være en hindring. Skriv en liste over ting du liker ved deg selv (tegn hjerter og fine oppmuntrende ting i margen). Bli kvitt dårlige vaner/dårlige personer i livet ditt. Smil masse.

Jeg håper jeg fikk med alt jeg ville få med, og håper det ikke var for forvirrende. Men dere skal være stolte av den dere er, for det er bare én av dere. Smal, bred, høy, lav, eple, pære, lys, mørk. Dere er alle flotte, jeg lover dere det.

hvorledes kan min, hva vi kaller for livskvalitet, beholdes eller bli høyere? Og livskvalitet går overhodet ikke på hva man har, men hvordan man føler man er og hvorledes det er; hva er det som gleder oss?

- Arne Næss, fra sangen If we want it, it's right av Thomas Dybdahl.